Studentlivet under pandemien

Først og fremst, velkommen til min faglig blogg. Her kommer jeg til å legge ut to innlegg ukentlig relatert til digital markedsføring, der dette er en del av vurderingen vår. Denne bloggen skal baseres for det meste på faglig innhold og vil fungere som en notatbok der jeg viser hva vi lærer underveis i semestret.

For meg, og relativt mange andre studenter kom Covid-19 som et stort sjokk, ettersom jeg hadde en magefølelse om at studiehverdagen ikke kom til å bli det samme som før på lenge. Magefølelsen hadde rett, og her er vi nesten et år senere med online schooling. Jeg var ikke bekymret om studiet og eksamen til vi fikk en gruppeeksamen og vi måtte samarbeide for å fullføre den. Ettersom smittetallene økte daglig, kunne vi ikke møtes for å jobbe med den, så vår løsning var enten gjennom facetime eller sosiale medier. Dette funket til en viss grad, men kjente at motivasjonen forsvant i etterkant. På den positive siden var den gode nyheten at alle eksamener ble til godkjent/ ikke godkjent. Men det resulterte i at jeg ikke ga maksimal innsats.

Tredje semester var da jeg kjente alvoret til denne pandemien. Her mistet jeg motivasjonen totalt, ettersom det enda pågikk i zoom-møter og google docs-dokumenter. Det gjorde at jeg ikke klarte å følge godt med på alle forelesninger. I tillegg fikk vi to gruppeeksamener som vi måtte skrive. Her fikk vi møttes noen få ganger på skolen, men det var ikke godt nok. Ettersom jeg mistet mye motivasjon resulterte det også i dårligere resultater eksamensmessig. Det gjorde at jeg fikk motivasjonen tilbake slik at jeg gjør mitt beste dette semestret, og ikke tar det bare for gitt som i fjor. Skulle aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg savner å gå skolen og sitte og høre på forelesere. Det hadde nesten føltes litt rart å være i et klasserom nå med flere andre medelever, men forhåpentligvis vil det skje snart!

Nå, måneder senere, er det akkurat samme situasjon som mars i fjor. Det er veldig kjipt for min del, ettersom jeg føler jeg lærer mindre online enn på fysisk oppmøte. Når det blir så lite av det sosiale liv mellom medelevene blir det vanskeligere å bearbeide oppgaver og eksamen, siden vi ikke kan møtes som før. Det å våkne tidlig og ta opp pc-en for zoom halvveis søvnig har vært litt tøft til tider og det ser ikke ut som skolen har tenkt til å åpne nå snart, men får håpe at smittetallene synker slik at vi kan ha vanlige forelesninger som før.

Å stå opp, se på forelesninger omringet av skap, speil og seng er det, det har gått i flere måneder nå. Rutinene i hverdagen er ikke lenger strukturerte og føles som hver dag er det samme. Alt skjer på samme sted. Ikke nok med at skolen stengte, men det gjorde treningssentre også, som gjorde at jeg følte jeg ble innestengt på rommet mitt. Det påvirket både den fysiske men også mentale siden som igjen, førte til at det hele føltes som et kødd i det tidspunktet. Hele denne situasjonen har gått for langt og kunne blitt unngått dersom det kom strengere tiltak tidligere og flere lockdowns. Nesten et år senere og her er vi enda på zoom. Helt latterlig!

For mange studenter er Oslo en ukjent by, ettersom flere har flyttet nylig hit. Heldigvis har jeg hatt noen å være med, og ikke følt noe form for ensomhet. Det er vanskelig å komme til ny by og ikke kjenne en eneste person, spesielt hvis skolen er stengt og ikke har en deltidsjobb. Jeg selv ble permittert av jobben min i flere uker så budsjettet måtte strammes umiddelbart, spesielt de som er avhengig av en slik jobb. Det førte til at jeg ikke fikk lønn på en god stund så jeg måtte handle med fornuft. Heldigvis åpnet butikkene igjen men med reduserte åpningstider, som var bedre enn ingenting.

Nå som vi endelig har fått en vaksine kan vi bare håpe på at dette året blir bedre og coronafritt. Jeg gleder meg å gå tilbake til den vanlige studiehverdagen min og sette i gang med trening igjen. Vi får håpe dette vil forhåpentligvis skje i løpet av noen få måneder.

Vi snakkes snart!

Agnese

https://www.agnesehaziri.com/wp-admin/post.php?post=23&action=edit